På padletur med Gerri

 

Tekst og foto:

Harald og Christopher Pettersen

 

Gerri hadde aldri vært i kano. Og i likhet med Lars Monsen hadde vi ingen erfaring med hund i kano! Knapt i båt heller, forresten. Og med lånt samojed (Gerronimo, eller  bare Gerri blant venner) fra Torill og Arne Hartveit, var det at vi bega oss Vidda i vold - vannveien!

Kvennadalen på Hardangervidda er et så å si lukket område for turister. Dalen strekker seg fra Møsvatn og Mogen i øst og helt opp til Litlos på vestvidda, med elva Kvenna som det sentrale midtpunkt. Vassdraget, som er bundet sammen med en kjede av vann, , er med sine 60 kilometer, Hardangerviddas lengste vassdrag.

Fra tidligere tider gikk en av hovedferdselsveiene – de såkalte slepene - over vidda og ned gjennom Kvennadalen. Men i dag innbyr ikke området spesielt til turgåing – en erfaring vi gjorde året før da vi foretok utmarsj  gjennom et terreng med mye steiner, kjerr og kratt  som stedvis var svært vanskelig å forsere. Og det var da at vi unnfanget ideen om at dette bortgjemte, vakre dalføret måtte egne seg  glimrende for padling – både motstrøms og nedstrøms.

Som sagt så gjort. Utpå våren ble kano kjøpt, nødvendig trening i nærområdet unnagjort og kartene nøye studert før den ”store” ekspedisjonen. Men, som en av deltakerne uttrykte det, èn ting mangler: Bikkje! Og da vår samojed Kara hadde forlatt oss et drøyt år tidligere, kom altså familien Hartveit ilende til og kunne tilby oss lånet av Gerri. Hvilket vi selvsagt sa ja takk til. For Gerri skulle vise seg å bli den beste turkamerat. Og han mestret så vel kano-transport som kløving. Og, ikke minst, hans sosiale instinkt og adferd bidro til en vellykket tur.

Midten av juli kunne vi så forlate Mogen i nordenden av Møsvatn og med tunge bører for både mennesker og dyr begi oss forbi de første strykene og opp til Vollevatnet. Her ble kanoen montert, utstyret møysommelig pakket, og Gerri med sine tre følgesvenner bega seg ut på den første etappen inn til oset ved Honsurdfossen. Herfra måtte så kano og ustyr igjen bæres, før vi kunne entre vassdraget ovenfor – Briskevatnet. Her ble vi et par dager, fisket og kunne nyte en praktfull natur. Det ble bare en kort tur opp til neste vann Gunnleiksbuvatnet – før kursen ble lagt østover og ned til Litlos igjen. Været var ikke det aller beste, men med godt utstyr, telt og proviant, så behøver ikke været sette hindringer i veien for en vellykket utflukt. Og da vår smule skepsis til at Gerri ikke skulle oppføre seg i tråd med sjøvettregler m.v. ble fullstendig gjort til skamme, la dette en ekstra dimensjon til natur- og fjellopplevelsen. Polarhundens sosiale og kollektive instinkt kommer til sin fulle rett når nye ting skal prøves, noe vi har erfart både med Gerri og vår tidligere Samojed. Bikkja skal være en del av ”flokken” og derfor uten frykt eller angst var Gerri på pletten og frivillig hoppet opp i kanoen, med klare signaler om at dette er gøy! I kanoen oppførte han seg eksemplarisk og benyttet anledningen til å ta seg en liten blund mellom padletakene. Med et rolig og sindig gemytt er han en ypperlig turkamerat, som både kløver, ”navigerer” og holder humøret oppe blant sine kompanjonger. Neste sommer planlegger vi å padle hele vassdraget fra vest til øst og selvfølgelig håper vi at Gerri blir med også på den turen.

Klar for utmarsj. Padling neste!	Mentale forberedelser før ombordstigning.	Sitt rolig!	En særdelesbehagelig og avslappende tur – for mitt vedkommende, synes Gerri.
Naturen faller til ro. Bare et siste blikk over vannet før vi tar kvelden	Vi gjør klar for ny dag og ny avgang.	En siste inspeksjon av utstyr før vi kaster loss.

 

Kvenna var tidligere en av hovedferdselsårene over Hardangervidda. Gamle bosettinger og stølsdrift  var viktige innslag i dette fruktbare og rike dalføret. Her tar vi en rast ved den gamle og forholdsvis nyrestaurerte seterbua ved Sandhøl. et læger der polfareren og oppdageren Roald Amundsen i sin tid måtte søke ly da han midtvinters gikk seg vill under forberedelse til en av sine ekspedisjoner. I dag er dalføret så å si bortgjemt og glemt.